Denise Parreira Wedel

Min fødselshistorie

  • Publisert: 06.12.2016, 21:14
  • Kategori: Mitt første svangerskap
  • Dere som har lest innlegget mitt om svangerskapsforgiftningen, vet allerede hvorfor jeg ble innlagt på sykehus søndag 23. Oktober. Hvis du ikke har lest innlegget, så kan du lese det HER

    Jeg hadde sovet lite natt til onsdag, og følte meg ikke helt tipp topp. Blodtrykket som ble tatt på morgen var høyt, og jeg forsto at jeg kanskje måtte forberede meg på å bli en natt til. I noen timer var alt veldig usikkert, og jeg fikk liksom ikke helt svar på om jeg fikk dra hjem. Sånn i to-tiden ringte Mina og fortalte at hun sto nede i 1. etasje og ønsket å komme på besøk til meg. Jeg sa selvsagt ja til dette, og ble kjempe glad for at hun kom ettersom at jeg bare satt og kjedet meg alene. I mellomtiden ble blodtrykket mitt tatt igjen, og legen kom for å snakke med meg om prøvene som hadde blitt tatt tidligere denne dagen. Lyset ble dempet i rommet, og Mina fikk beskjed om å snu i døren. Heldigvis klarte jeg å overtale sykepleierene til at hun kunne komme inn og si hei, hun hadde jo tross alt kjørt helt fra Sandefjord. Legen hadde ikke spesielt gode nyheter: svangerskapsforgiftningen var ikke lenger moderat. Den var alvorlig, og nå hadde alt eskalert seg mye. Verdiene på proteiner i urinen hadde skutt i været, og blodtrykket mitt var stigende. Det ble bestemt at jeg skulle bli flyttet til intensiven for observasjon, og Mina sendte melding til Henrik om at han måtte komme til sykehuset øyeblikkelig. Han var nemlig på dette tidspunktet på skolen hjemme i Sandefjord. Mina forsvant ut døren og jeg fikk ikke engang lov til å gå til intensiven selv. Jeg måtte trilles i seng, og jeg synes det var grusomt flaut og jeg følte de behandlet meg som at jeg var VELDIG syk til tross for at jeg egentlig følte meg veldig lite syk. 

    På intensiven ble det satt inn to venefloner i tillegg til at jeg allerede hadde en fra før av. Det ble stukket en nål på siden av hånden min slik at de kunne observere blodtrykk, hjerterytme og andre ting som jeg ikke engang vet hva er. De fortalte at grunnen til at veneflonene ble satt var i tilfelle jeg akutt måtte ha medikamenter intravenøst eller at babyen måtte forløses, men de betrygget meg også med at det ikke så ut som at det var behov for å forløse riktig enda. Heldigvis var Henrik her med meg nå, for jeg var livredd. Klokken var nå omtrent tre, og det var vaktskifte. Et nytt sett med personale kom og hilste på. Jeg var forvirret og visste ikke riktig hva jeg skulle tro, tenke eller føle. Henrik var en enorm støtte der han satt ved siden av meg. Henrik ser sjeldent redd ut, men nå så han redd ut. Jeg tror han var redd for både meg og lille babyen i magen, og jeg forstår han - det var jeg også. Den nye legen som hadde kommet på vakt kom bort til oss. Han het Hårek og var svært hyggelig og rolig. Likevel kom det som lyn fra klar himmel da han sa: "Vi gjør oss klare for å forløse nå"

    Tårene trillet nedover kinnene mine, og jeg tror ikke det var vanskelig å se redselen i øynene mine. "NÅ?" var alt jeg klarte å presse frem. Jeg hørte på mange måter i måten han sa det på, at det var snakk om et keisersnitt. Likevel måtte jeg bare spørre: "Får jeg ikke velge?". Det var som jeg fryktet. Jeg fikk ikke føde vaginalt, det skulle utføres et keisersnitt og jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Ettersom at blodtrykket mitt fortsatt var stigende, og formen var synkende, så var de rett og slett redde for at ikke jeg skulle klare å komme meg igjennom fødselen hvis den ble satt igang. Dessuten var de redde for hvor mye alt kunne eskalere seg ettersom at så mye allerede hadde skjedd på så kort tid, og det var selvsagt uaktuelt å sette oss i begge i livsfare. Jeg var helt knust - det var jo ikke dette jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo faktisk gledet meg til fødsel jeg. Jeg hadde gledet meg til den tøffeste og mest smertefulle treningsøkten i løpet av mitt liv, men i stedet skulle jeg nå igjennom en operasjon. Nå lå jeg og ristet i senga og jeg husker at Hårek la hånden på låret mitt for å prøve å holde det i ro. Jeg har aldri i mitt liv vært så redd før. Jeg hadde bare lyst til å spole tiden tilbake. Tilbake til før svangerskapsforgitelsen. Tilbake til før graviditeten. Tilbake til jeg var et lite barn og kunne gråte i armene til mamma eller pappa. Tårene fortsatte, og jeg husker helt ærlig ikke hva jeg tenkte. Jeg husker bare at det var helt kaos i hodet mitt. 

    Oss to rett før jeg ble trillet til operasjonsstuen!

    Klokken var omtrent blitt fem da jeg ble trillet inn på operasjonsstuen. Henrik hadde skiftet til sånne blå bukser og en blå skjorte, og han hadde på hårnett og munnbind. Alle de andre var kledd i grønt - akkurat som på film. Jeg ble flyttet fra sengen min og over på et operasjonsbord, jeg var livredd. Det var mange mennesker rundt meg og jeg følte alt var så kaotisk. Det verste jeg vet er å ikke vite hva som skjer, og jeg hadde en haug av mennesker rundt meg som gjorde ting jeg ikke hadde kontroll over. Jeg ble stukket, jeg ble renset og jeg ble vasket. Spinalbedøvelsen ble satt i ryggen min, og jeg ble lagt ned på operasjonsbordet igjen. Jeg mistet fort følelsen i bena, og det ble satt opp en gardin foran øynene mine. Hårek spurte meg om jeg kjente noe. "Hva da?" Utbrøt jeg. Han fliret av svaret mitt og fikk akkurat det svaret han ville ha. Spinalen hadde fungert som den skulle og alt var klart, nå skulle lille babyen hentes ut. 

    Jeg var livredd for det som nå skulle skje. Henrik satt like bak meg ved hodet mitt og hvisket meg i øret at han elsket meg og at dette kom til å gå bra. Før jeg visste ordet av det var de i gang. Henrik så hele operasjonen i gjenspeilet i brillene til gynekologene, og i det de snittet meg utbrøt han: "Kjenner du det ikke jenta mi? GJØR DET IKKE VONDT?". Jeg kjente ikke noe som helst, men da Henrik sa: "de kutta deg opp nå", må jeg ærlig innrømme at det vrengte seg litt inne i magen min. Plutselig hørte jeg babyens første skrik, det tok bare et par sekunder før jeg hørte jordmor Silje si: "Da er ei lita jente født, klokken er 18.00". Tårene trillet nedover kinnene mine. Det største øyeblikket i hele mitt liv var akkurat her og nå. Tusen tanker og følelser strømmet igjennom kroppen min. Jeg fikk så vidt se henne før de tok henne med på nyfødtintensiven. Nå gjensto resten av operasjonen. Jeg var ganske rolig nå. Jeg visste at jenta mi hadde det bra, resten spilte ingen rolle. Jeg kjente at de trykket og romsterte i magen, men jeg kunne fortsatt ikke kjenne noen som helst smerter. Da operasjonen omsider var ferdig og jeg ble trillet tilbake til intensiven for overvåking. Jeg var helt totalt utslitt etter å ha vært så redd og etter en SÅ stor påkjenning på kroppen. Jeg lå på magnesiumdrypp og måtte bli liggende til overvåking i et døgn før jeg skulle bli flyttet over på barsel. 



    I elleve-tiden ble jeg trillet i seng til nyfødtintensiven. Henrik, Florentina og jeg hadde våre første øyeblikk sammen som familie her. Babyen vår var så bitteliten at jeg nesten ikke kunne tro mine egne øyne. Hun var 41 cm lang og veide ikke mer enn 1625 gram. Jeg turte nesten ikke ta i henne, men det måtte vi jo - hun var jo vår. Hun ble lagt til brystet mitt, og hun forsto umiddelbart hva hun skulle der. Tenk, bittelille perfekte mennesket. Jeg ble trillet tilbake, og Henrik måtte enten tilbringe natten i en vond stol eller reise hjem. Det ble sistnevnte. Det var så sårt å bli liggende alene på intensiven. Jeg hadde nettopp blitt mor, likevel hadde jeg aldri følt meg mer ensom og tom enn det jeg gjorde før jeg sovnet denne kvelden. Babyen min lå på nyfødtintensiven og ble passet på av totalt fremmede mennesker, og Henrik, min bedre halvdel, han var hjemme og sov i vår egen seng. Jeg kan ikke beskrive for dere hvordan dette føltes, jeg kan bare si at det var helt forferdelig å være alene etter den tøffeste dagen i mitt liv. Heldigvis var jeg så sliten at jeg sovnet raskt, og morfinen sørget for at jeg var fjong og sov som en stein!

    Jeg forstår hvor syk jeg var når jeg ser hvor hoven jeg var. Kroppen min og ansiktet er ikke til å kjenne igjen.. Det første døgnet etter fødsel mistet jeg 7kg vann. BARE vann. 7 hele kg...

    Dette var min fødselshistorie, som desverre ble helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg kan ærlig ikke si at jeg ser tilbake til fødselsdagen som verken flott eller lykkelig, og det er jeg så veldig lei meg for. Jeg var livredd og denne dagen var kanskje en av mine verste dager hittil i livet. Det var helt forferdelig å ikke ha kontroll over noe som helst, og ikke kunne få bestemme noe som helst over min egen kropp, min egen datter og situasjonen. Jeg unner absolutt ingen å få et uplanlagt keisersnitt, eller å være alvorlig syk i svangerskapet. Jeg er livredd for å bli gravid igjen, og for å måtte gå igjennom noe lignende. Jeg skal sørge for at det blir MANGE gode år til neste gang jeg i det hele tatt er i nærheten av å tenke på flere barn. 

    Før jeg runder av må jeg bare få presisert hvor fantastisk flott det er å være mor. Det er en sann gave å bli forelder, og jeg er så usedvanlig takknemlig for at akkurat vi er så velsignet at vi fikk et barn. Det er på ingen måte en selvfølge, og jeg verdsetter hvert eneste minutt med vår lille. En dag skal jeg sette meg ned og skrive litt om akkurat dette, fordi tiden etter vi kom hjem er en helt annen historie enn fødselshistorien min og tiden på sykehuset. Jeg er så lykkelig, og jeg vil bare skrike det ut til hele verden og skryte av hva vi har ♥ Og du? Vær så snill ikke la deg skremme av min fødselshistorie. Absolutt alle fødsler og svangerskap er ulike, og det er det som er så flott. Om du spør meg om jeg ville gjort det igjen? Ja, visst søren ville jeg gjort det igjen. Jeg ville gjort det hundrevis av ganger igjen hvis det var det som måtte til for å møte lille prinsessa vår. Lykken og kjærligheten vi kjenner på akkuratt nå er til å ta og føle på, jeg kan ikke beskrive med ord hvor vanvittig godt livet er akkurat nå!

  • Publisert: 06.12.2016, 21:14
  • Kategori: Mitt første svangerskap
  • 2 kommentarer
  • Et bilde sier mer enn tusen ord

  • Publisert: 02.12.2016, 08:10
  • Kategori: Denise & livet
  • Når jeg bladde igjennom bildene som ble tatt på sykehuset og jeg fant dette bildet, så trillet tårene nedover kinnene mine. Livet er så innmari skjørt og en vet aldri hva som venter bak neste sving. Livet er også fylt med så store kontraster - store gleder og store sorger, og noen ganger lurer jeg på hvordan man skal kunne klare å gå igjennom alt som dukker opp i løpet av et liv.

    I juni fikk mamma kreft og jeg følte hele livet mitt raste sammen. Cellegiftskur nummer to er nå avsluttet etter noen lange måneder med behandling, og det er kun strålebehandling igjen. Det ser ut som at mamma har vært en av de heldige og det ser ut som at dette går veldig bra - heldigvis! I løpet av de tøffe månedene med behandling så har mamma hatt en ting å glede seg til, for hun skulle nemlig bli bestemor igjen. Tårene triller igjen nå. Jeg er bare så uendelig takknemlig for at det ser lyst ut for mamma og at alt har gått så bra som det har. Hun er allerede verdens beste mormor, og det er ikke vanskelig å se at Florentina er et stort lyspunkt i hverdagen hennes. 

    Heldige, heldige meg som får ha verdens beste mamma til mamma, og som selv får være mamma for verdens nydeligste datter <3 Og dere? Det er helt sant det alle sier om at man elsker mammaen sin enda mer og setter enda større pris på mammaen sin etter man blir mor selv. Jeg må klype meg i armen, fy søren så heldig jeg er!! 

    SONY DSC

  • Publisert: 02.12.2016, 08:10
  • Kategori: Denise & livet
  • 4 kommentarer
  • THIS

  • Publisert: 01.12.2016, 23:13
  • Kategori: Denise & livet
  • Dette her må være det vakreste og beste som er i livet .. <3

    SONY DSC

    Dagene går så ufattelig fort med en liten i hus, det er helt galskap. Jeg vil bare sette livet på pause litt, for jeg har det så bra akkurat nå. En del av meg ønsker bare at det skal være sånn her for alltid. Jeg er heldig som har verdens flotteste mann å dele hverdagen med. Vi koser oss sånn med lille Florentina. Hver eneste dag snakker vi om hvor heldige vi er. Vi beundrer den vakre datteren vår hvert eneste minutt av hver eneste dag, og her hjemme kjennes det rett og slett ut som at verden på utsiden står helt stille. Vi er i litt av en boble, og det er akkurat her vi skal være!

  • Publisert: 01.12.2016, 23:13
  • Kategori: Denise & livet
  • 2 kommentarer
  • hits