Denise Parreira Wedel

Min fdselshistorie

  • Publisert: 06.12.2016, 21:14
  • Kategori: Mitt frste svangerskap
  • Dere som har lest innlegget mitt om svangerskapsforgiftningen, vet allerede hvorfor jeg ble innlagt p sykehus sndag 23. Oktober. Hvis du ikke har lest innlegget, s kan du lese det HER

    Jeg hadde sovet lite natt til onsdag, og flte meg ikke helt tipp topp. Blodtrykket som ble tatt p morgen var hyt, og jeg forsto at jeg kanskje mtte forberede meg p bli en natt til. I noen timer var alt veldig usikkert, og jeg fikk liksom ikke helt svar p om jeg fikk dra hjem. Snn i to-tiden ringte Mina og fortalte at hun sto nede i 1. etasje og nsket komme p besk til meg. Jeg sa selvsagt ja til dette, og ble kjempe glad for at hun kom ettersom at jeg bare satt og kjedet meg alene. I mellomtiden ble blodtrykket mitt tatt igjen, og legen kom for snakke med meg om prvene som hadde blitt tatt tidligere denne dagen. Lyset ble dempet i rommet, og Mina fikk beskjed om snu i dren. Heldigvis klarte jeg overtale sykepleierene til at hun kunne komme inn og si hei, hun hadde jo tross alt kjrt helt fra Sandefjord. Legen hadde ikke spesielt gode nyheter: svangerskapsforgiftningen var ikke lenger moderat. Den var alvorlig, og n hadde alt eskalert seg mye. Verdiene p proteiner i urinen hadde skutt i vret, og blodtrykket mitt var stigende. Det ble bestemt at jeg skulle bli flyttet til intensiven for observasjon, og Mina sendte melding til Henrik om at han mtte komme til sykehuset yeblikkelig. Han var nemlig p dette tidspunktet p skolen hjemme i Sandefjord. Mina forsvant ut dren og jeg fikk ikke engang lov til g til intensiven selv. Jeg mtte trilles i seng, og jeg synes det var grusomt flaut og jeg flte de behandlet meg som at jeg var VELDIG syk til tross for at jeg egentlig flte meg veldig lite syk. 

    P intensiven ble det satt inn to venefloner i tillegg til at jeg allerede hadde en fra fr av. Det ble stukket en nl p siden av hnden min slik at de kunne observere blodtrykk, hjerterytme og andre ting som jeg ikke engang vet hva er. De fortalte at grunnen til at veneflonene ble satt var i tilfelle jeg akutt mtte ha medikamenter intravenst eller at babyen mtte forlses, men de betrygget meg ogs med at det ikke s ut som at det var behov for forlse riktig enda. Heldigvis var Henrik her med meg n, for jeg var livredd. Klokken var n omtrent tre, og det var vaktskifte. Et nytt sett med personale kom og hilste p. Jeg var forvirret og visste ikke riktig hva jeg skulle tro, tenke eller fle. Henrik var en enorm sttte der han satt ved siden av meg. Henrik ser sjeldent redd ut, men n s han redd ut. Jeg tror han var redd for bde meg og lille babyen i magen, og jeg forstr han - det var jeg ogs. Den nye legen som hadde kommet p vakt kom bort til oss. Han het Hrek og var svrt hyggelig og rolig. Likevel kom det som lyn fra klar himmel da han sa: "Vi gjr oss klare for  forlse n"

    Trene trillet nedover kinnene mine, og jeg tror ikke det var vanskelig se redselen i ynene mine. "N?" var alt jeg klarte presse frem. Jeg hrte p mange mter i mten han sa det p, at det var snakk om et keisersnitt. Likevel mtte jeg bare sprre: "Fr jeg ikke velge?". Det var som jeg fryktet. Jeg fikk ikke fde vaginalt, det skulle utfres et keisersnitt og jeg hadde ingenting jeg skulle ha sagt. Ettersom at blodtrykket mitt fortsatt var stigende, og formen var synkende, s var de rett og slett redde for at ikke jeg skulle klare komme meg igjennom fdselen hvis den ble satt igang. Dessuten var de redde for hvor mye alt kunne eskalere seg ettersom at s mye allerede hadde skjedd p s kort tid, og det var selvsagt uaktuelt sette oss i begge i livsfare. Jeg var helt knust - det var jo ikke dette jeg hadde sett for meg. Jeg hadde jo faktisk gledet meg til fdsel jeg. Jeg hadde gledet meg til den tffeste og mest smertefulle treningskten i lpet av mitt liv, men i stedet skulle jeg n igjennom en operasjon. N l jeg og ristet i senga og jeg husker at Hrek la hnden p lret mitt for prve holde det i ro. Jeg har aldri i mitt liv vrt s redd fr. Jeg hadde bare lyst til spole tiden tilbake. Tilbake til fr svangerskapsforgitelsen. Tilbake til fr graviditeten. Tilbake til jeg var et lite barn og kunne grte i armene til mamma eller pappa. Trene fortsatte, og jeg husker helt rlig ikke hva jeg tenkte. Jeg husker bare at det var helt kaos i hodet mitt. 

    Oss to rett fr jeg ble trillet til operasjonsstuen!

    Klokken var omtrent blitt fem da jeg ble trillet inn p operasjonsstuen. Henrik hadde skiftet til snne bl bukser og en bl skjorte, og han hadde p hrnett og munnbind. Alle de andre var kledd i grnt - akkurat som p film. Jeg ble flyttet fra sengen min og over p et operasjonsbord, jeg var livredd. Det var mange mennesker rundt meg og jeg flte alt var s kaotisk. Det verste jeg vet er ikke vite hva som skjer, og jeg hadde en haug av mennesker rundt meg som gjorde ting jeg ikke hadde kontroll over. Jeg ble stukket, jeg ble renset og jeg ble vasket. Spinalbedvelsen ble satt i ryggen min, og jeg ble lagt ned p operasjonsbordet igjen. Jeg mistet fort flelsen i bena, og det ble satt opp en gardin foran ynene mine. Hrek spurte meg om jeg kjente noe. "Hva da?" Utbrt jeg. Han fliret av svaret mitt og fikk akkurat det svaret han ville ha. Spinalen hadde fungert som den skulle og alt var klart, n skulle lille babyen hentes ut. 

    Jeg var livredd for det som n skulle skje. Henrik satt like bak meg ved hodet mitt og hvisket meg i ret at han elsket meg og at dette kom til g bra. Fr jeg visste ordet av det var de i gang. Henrik s hele operasjonen i gjenspeilet i brillene til gynekologene, og i det de snittet meg utbrt han: "Kjenner du det ikke jenta mi? GJR DET IKKE VONDT?". Jeg kjente ikke noe som helst, men da Henrik sa: "de kutta deg opp n", m jeg rlig innrmme at det vrengte seg litt inne i magen min. Plutselig hrte jeg babyens frste skrik, det tok bare et par sekunder fr jeg hrte jordmor Silje si: "Da er ei lita jente fdt, klokken er 18.00". Trene trillet nedover kinnene mine. Det strste yeblikket i hele mitt liv var akkurat her og n. Tusen tanker og flelser strmmet igjennom kroppen min. Jeg fikk s vidt se henne fr de tok henne med p nyfdtintensiven. N gjensto resten av operasjonen. Jeg var ganske rolig n. Jeg visste at jenta mi hadde det bra, resten spilte ingen rolle. Jeg kjente at de trykket og romsterte i magen, men jeg kunne fortsatt ikke kjenne noen som helst smerter. Da operasjonen omsider var ferdig og jeg ble trillet tilbake til intensiven for overvking. Jeg var helt totalt utslitt etter ha vrt s redd og etter en S stor pkjenning p kroppen. Jeg l p magnesiumdrypp og mtte bli liggende til overvking i et dgn fr jeg skulle bli flyttet over p barsel. 



    I elleve-tiden ble jeg trillet i seng til nyfdtintensiven. Henrik, Florentina og jeg hadde vre frste yeblikk sammen som familie her. Babyen vr var s bitteliten at jeg nesten ikke kunne tro mine egne yne. Hun var 41 cm lang og veide ikke mer enn 1625 gram. Jeg turte nesten ikke ta i henne, men det mtte vi jo - hun var jo vr. Hun ble lagt til brystet mitt, og hun forsto umiddelbart hva hun skulle der. Tenk, bittelille perfekte mennesket. Jeg ble trillet tilbake, og Henrik mtte enten tilbringe natten i en vond stol eller reise hjem. Det ble sistnevnte. Det var s srt bli liggende alene p intensiven. Jeg hadde nettopp blitt mor, likevel hadde jeg aldri flt meg mer ensom og tom enn det jeg gjorde fr jeg sovnet denne kvelden. Babyen min l p nyfdtintensiven og ble passet p av totalt fremmede mennesker, og Henrik, min bedre halvdel, han var hjemme og sov i vr egen seng. Jeg kan ikke beskrive for dere hvordan dette fltes, jeg kan bare si at det var helt forferdelig vre alene etter den tffeste dagen i mitt liv. Heldigvis var jeg s sliten at jeg sovnet raskt, og morfinen srget for at jeg var fjong og sov som en stein!

    Jeg forstr hvor syk jeg var nr jeg ser hvor hoven jeg var. Kroppen min og ansiktet er ikke til kjenne igjen.. Det frste dgnet etter fdsel mistet jeg 7kg vann. BARE vann. 7 hele kg...

    Dette var min fdselshistorie, som desverre ble helt annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. Jeg kan rlig ikke si at jeg ser tilbake til fdselsdagen som verken flott eller lykkelig, og det er jeg s veldig lei meg for. Jeg var livredd og denne dagen var kanskje en av mine verste dager hittil i livet. Det var helt forferdelig ikke ha kontroll over noe som helst, og ikke kunne f bestemme noe som helst over min egen kropp, min egen datter og situasjonen. Jeg unner absolutt ingen f et uplanlagt keisersnitt, eller vre alvorlig syk i svangerskapet. Jeg er livredd for bli gravid igjen, og for mtte g igjennom noe lignende. Jeg skal srge for at det blir MANGE gode r til neste gang jeg i det hele tatt er i nrheten av tenke p flere barn. 

    Fr jeg runder av m jeg bare f presisert hvor fantastisk flott det er vre mor. Det er en sann gave bli forelder, og jeg er s usedvanlig takknemlig for at akkurat vi er s velsignet at vi fikk et barn. Det er p ingen mte en selvflge, og jeg verdsetter hvert eneste minutt med vr lille. En dag skal jeg sette meg ned og skrive litt om akkurat dette, fordi tiden etter vi kom hjem er en helt annen historie enn fdselshistorien min og tiden p sykehuset. Jeg er s lykkelig, og jeg vil bare skrike det ut til hele verden og skryte av hva vi har ♥ Og du? Vr s snill ikke la deg skremme av min fdselshistorie. Absolutt alle fdsler og svangerskap er ulike, og det er det som er s flott. Om du spr meg om jeg ville gjort det igjen? Ja, visst sren ville jeg gjort det igjen. Jeg ville gjort det hundrevis av ganger igjen hvis det var det som mtte til for mte lille prinsessa vr. Lykken og kjrligheten vi kjenner p akkuratt n er til ta og fle p, jeg kan ikke beskrive med ord hvor vanvittig godt livet er akkurat n!

  • Publisert: 06.12.2016, 21:14
  • Kategori: Mitt frste svangerskap
  • 2 kommentarer
  • Et bilde sier mer enn tusen ord

  • Publisert: 02.12.2016, 08:10
  • Kategori: Denise & livet
  • Nr jeg bladde igjennom bildene som ble tatt p sykehuset og jeg fant dette bildet, s trillet trene nedover kinnene mine. Livet er s innmari skjrt og en vet aldri hva som venter bak neste sving. Livet er ogs fylt med s store kontraster - store gleder og store sorger, og noen ganger lurer jeg p hvordan man skal kunne klare g igjennom alt som dukker opp i lpet av et liv.

    I juni fikk mamma kreft og jeg flte hele livet mitt raste sammen. Cellegiftskur nummer to er n avsluttet etter noen lange mneder med behandling, og det er kun strlebehandling igjen. Det ser ut som at mamma har vrt en av de heldige og det ser ut som at dette gr veldig bra - heldigvis! I lpet av de tffe mnedene med behandling s har mamma hatt en ting glede seg til, for hun skulle nemlig bli bestemor igjen. Trene triller igjen n. Jeg er bare s uendelig takknemlig for at det ser lyst ut for mamma og at alt har gtt s bra som det har. Hun er allerede verdens beste mormor, og det er ikke vanskelig se at Florentina er et stort lyspunkt i hverdagen hennes. 

    Heldige, heldige meg som fr ha verdens beste mamma til mamma, og som selv fr vre mamma for verdens nydeligste datter <3 Og dere? Det er helt sant det alle sier om at man elsker mammaen sin enda mer og setter enda strre pris p mammaen sin etter man blir mor selv. Jeg m klype meg i armen, fy sren s heldig jeg er!! 

    SONY DSC

  • Publisert: 02.12.2016, 08:10
  • Kategori: Denise & livet
  • 4 kommentarer
  • THIS

  • Publisert: 01.12.2016, 23:13
  • Kategori: Denise & livet
  • Dette her m vre det vakreste og beste som er i livet .. <3

    SONY DSC

    Dagene gr s ufattelig fort med en liten i hus, det er helt galskap. Jeg vil bare sette livet p pause litt, for jeg har det s bra akkurat n. En del av meg nsker bare at det skal vre snn her for alltid. Jeg er heldig som har verdens flotteste mann dele hverdagen med. Vi koser oss snn med lille Florentina. Hver eneste dag snakker vi om hvor heldige vi er. Vi beundrer den vakre datteren vr hvert eneste minutt av hver eneste dag, og her hjemme kjennes det rett og slett ut som at verden p utsiden str helt stille. Vi er i litt av en boble, og det er akkurat her vi skal vre!

  • Publisert: 01.12.2016, 23:13
  • Kategori: Denise & livet
  • 2 kommentarer
  • hits