Denise Parreira Wedel

Make sure it makes you happy

  • Publisert: 24.11.2014, 02:57
  • Kategori: Denise & livet
  • Jeg har en liten confession (eller stor om du vil) to make. Jeg tyr som regel til bloggen eller et blankt ark å skrive på når jeg har noe på hjertet, og dette er intet unntak. Jeg har sluttet på skolen. For et nederlag tenker kanskje du. Ja tenker jeg. Det burde ikke være det, likevel føles det som et nederlag som er vanskelig å innrømme. Heldigvis har alle rundt meg heller sett på det som et sterkt valg at jeg har klart å se sannheten i øynene. Det er slettes ikke et nederlag forteller de meg. Det tok litt tid før jeg klarte å innrømme for meg selv at det var dette jeg ville, og det tok enda lenger tid før jeg klarte å innrømme for alle rundt meg at det var dette jeg ville. For hvordan sier du til alle som er så stolte av at du har begynt å studere at du har sluttet? Og hva skal du si når de spør deg hvorfor når du ikke engang vet helt selv hvorfor?  

    Vel, for meg hadde det seg slik at det ble for altoppslukende. Jeg visste at et studie ville ta tid og kreve mye av meg, jeg var også innstilt på å klare dette. Jeg var nødt til å jobbe mye ved siden av studiet for at det skulle gå rundt økonomisk, og dette skulle vise seg å bli et stort problem. Jeg bor helt alene og har ingen jeg kan dele utgifter med. Jeg elsker bostedet mitt og har på ingen måte lyst til å flytte et annet sted for å lette de økonomiske utfordringene jeg hadde som student. Det største problemet mitt var nok likevel at jeg etter hvert ikke følte noen mestringsfølelse i studiet mitt. Det ene faget mitt var vanskelig og jeg hang lenger og lenger bak for hver dag som gikk. Jo mer jeg prøvde å ta igjen, jo mindre følte jeg at jeg mestret. Dessuten gikk tidsklemmen utover de to tingene her i livet som virkelig gjør meg lykkelig: familie og trening. Jeg så mindre og mindre til familien min, jeg trente sjeldent og hadde lite tid til å lage sunne og gode måltider. Jeg havnet i en ond sirkel hvor bekymringene mine holdt meg våken om natten, og energinivået mitt sank i takt med humøret mitt. Jeg var på vei nedover igjen. Nedover til et sted jeg har lovet meg selv å aldri, aldri komme tilbake til. 

    Jeg spurte meg selv hvor det ble av den sprudlende, livsglade og lykkelige jenta jeg egentlig er. Jeg snakket med andre studenter og også tidligere studenter og fant ut at mange følte det samme eller hadde følt det samme før. "Det er helt vanlig" sa de. Si meg, er det virkelig det? Er det slik at et studie skal gjøre deg så ulykkelig at du ikke lenger ser lyst på ting? Er det slik at du skal føle deg så verdiløs, føle at du ikke mestrer noe som helst, og føle at du ikke passer inn? Vel, i så fall er ikke jeg villig til å gjøre det mot meg selv. Jeg nekter å la noe som helst dra meg så langt ned. Den sprudlende, livsglade og lykkelige jenta har sakte men sikkert funnet plassen sin tilbake ettersom det ble færre skoledager og flere dager med tid til familie og trening. 

    Jeg har kanskje gitt opp et studie, men jeg har ikke gitt opp å studere. Jeg sitter klar med ny motivasjon og vet akkurat hva jeg skal. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne begynne allerede i januar, men jeg må vente til august igjen. Til høsten begynner jeg på det jeg egentlig hadde søkt. Det jeg egentlig hadde planer om, før jeg veldig spontant gjorde om søknaden min og søkte Bachelor i Sykepleie. Jeg ble nok veldig revet med fordi jeg elsker jobben min på sykehjem, og det var jo selvsagt dette som fikk meg til å gjøre om søknaden hvor jeg egentlig hadde søkt lærerutdanning for 5.-10. trinn, til å søke sykepleie over hele landet. 

    Nå tenker du sikkert: "Hva får deg til å tro at det vil gå bedre denne gangen? Du vil jo fortsatt være student og det vil jo fortsatt ta tiden din.." og ja, det har du rett i. En student er en student, men forhåpentligvis vil jeg føle meg litt mer hjemme i det nye studiet og kanskje føle at dette er litt mer kjent og litt mer "meg". Forhåpentligvis vil jeg føle at jeg brenner litt mer for pensumet og at jeg synes det er mer interessant slik at jeg klarer å være mer strukturert. Forhåpentligvis vil det dra meg mer opp enn det drar meg ned. Selvsagt vil det komme kjipe dager i hvilket som helst studie, hvor man tenker at det man går igjennom er kjedelig, vanskelig, utfordrende og frustrerende, men forhåpentligvis vil det være færre av disse dagene enn av de dagene hvor du føler du lærer noe nytt og spennende, føler mestringsfølelse og føler du virkelig gjør noe du liker. 

    Jeg har selvsagt en plan om hva jeg skal gjøre fremover. Først og fremst må jeg jobbe for å få livet til å gå rundt, men jeg har også et par andre planer jeg har lyst til å få virkeliggjort. Mer om det får komme senere. 

    Uken som har vært har vært ufattelig tung for en familiekjær jente som meg. En av mine aller nærmeste, en av de jeg elsker høyest på jorden har vært svært syk og lørdag sovnet hun stille inn med sin søster, sin sønn og sitt yngste barnebarn (meg) ved sin side. Tidligere i uken valgte jeg å overnatte på sykehjemmet fordi jeg ikke ville at hun skulle være alene. Pappa sa noe som jeg synes var så flott og som sier så mye om meg og det valget jeg har tatt. Pappa sa: "Jeg er mye mer stolt av at du velger å sove på sykehjemmet i kveld, enn at du går sykepleierskolen Denise". Jeg ble så rørt av denne kommentaren at jeg gråt et par tårer da, og jeg gråter et par tårer nå som jeg skriver det til dere. Dette sier så mye om at jeg er mer enn bra nok som jeg er bare fordi jeg er akkurat den jeg er.

    Ja, jeg hadde kanskje blitt en fin sykepleier, men så er det nå en gang sånn at dette er mitt valg, og vet dere hva? Jeg tror jeg kommer til å bli en fin *det-jeg-nå-enn-ender-opp-som* også. Det er sånn livet er. Man må prøve og feile. I dette tilfellet bommet jeg litt, men jeg er ikke bekymret og det vet jeg at de rundt meg heller ikke er. Det ville vært bekymringsfullt hvis jeg var en som ikke gadd, en det ikke var tak i. Heldigvis vet de fleste rundt meg at jeg er ei sterk jente som sjeldent gjør ting halvhjertet, alltid har mange baller i luften og er motivert og nyskjerrig på å lære nye ting. Jeg vet også at jeg vet akkurat hva slags liv jeg selv vil ha. Det skal først og fremst være lykkelig, og det starter her med at jeg står for mine egne valg og er min egen lykkes smed. Jeg kunne antakeligvis skrevet en hel bok bare om dette og om alle følelsene jeg har for øyeblikket, men jeg setter en strek her. Takk for at du leste alt jeg hadde på hjertet natt til mandag før min første uke som "ikke-student" igjen.. 

    Life is what happens while you're busy making other plans

  • Publisert: 24.11.2014, 02:57
  • Kategori: Denise & livet
  • 1 kommentarer
  • hits